Her kan du lese Dagfinn Graneng sitt inntrykk av sin nye Rise 3. En utrolig spennende og flott vinge vi håper vil gi Dagfinn mange flotte opplevelser! 

[separator type=”type3″][/separator]

AirDesign Rise 3

Etter 7 timer i lufta med det nye vidunderbarnet fra AirDesign sitter jeg igjen med noen inntrykk. Før den kom i posten var jeg veldig spent på hvordan en vinge med et sideforhold på 5,95 ville være å fly, spesielt for en som utelukkende har flydd snille B-vinger gjennom hele sin karriere. Ville den være utfordrende å starte? Hvordan ville den oppføre seg i turbulent luft? Ville den være krevende å fly?

Rise 3 er en hot B-vinge med mye fokus på ytelser. Strømpeløse liner, slanke risere bygd for å gi lite luftmotstand, og et flunkende nytt vingedesign som i stor grad er utviklet fra AirDesigns nyeste superlette, høy-ytelse-vinge, «Hero». Med et helt nytt «winglet»-konsept, med vingetipper som bøyes oppover, økes sideforholdet til et imponerende 5,95, uten at det nødvendigvis går ut over hvor trygg den føles i lufta.

På start

Mitt første inntrykk av vingen fikk jeg på et laminært kystheng med mye vind. Det blåste friskt opp i 6 m/s, og måsene hang høyt. Første gang jeg trakk i A-riserne ble jeg overrasket over hvor lett vingen ble fylt med luft. Selv om det var mye vind var det mer energi enn jeg klarte å forutse, og det krevde en bestemt nedbremsing for at den ikke skulle gå for langt frempå. Selv om det kunne blitt forhindret ved å gå etter den, viser det seg at den har denne tendensen i litt svakere vindstyrke også. På grunn av det lette materialet i vingen skal det utrolig lite til for å få den opp over hodet. Cellene fylles lett med luft, men det kreves mer vingekontroll og «groundhandlingskills» enn andre B-vinger. Det skyldes mye at vingetippene har en tendens til å komme opp før midten når man starter. De midterste og de ytterste A-raiserne henger sammen og gjør det vanskelig å kun stramme de midterste. Dette kan man løse ved å legge vingen mer i en V-form, eller ved å holde litt innpå de midterste A-linene. Når man først står med vingen over hodet kjenner man veldig godt at vingen søker fremover og virkelig vil fly.

I lufta

Vingen min går fra 85 til 105kg, og jeg har flydd den med litt forskjellig vingebelastning. Spranget fra å ligge rundt 85 kilo i rufsete termikk, til ca. 95 i enda mer rufsete er stort. De turene jeg var lett i vingen var det ikke alltid like enkelt å tolke signalene den ga, og vingetippene applauderte litt i den turbulente lufta. Det var ikke noen ubehagelig opplevelse. Alle bevegelsene virket veldig dempet, og alt som klappet kom ut igjen før jeg oppfattet det. Men sammenlignet med hvordan den er å fly på rundt 95 kilo, er det som natt og dag. Måten den finner termikken og søker etter det sterkeste løftet. Den gir klar beskjed om alt som foregår, og med et stort bremsetrykk får man mye informasjon gjennom bremsene. Den er utrolig responsiv, og gjør akkurat det du vil at den skal gjøre. Det gjelder også om man er lett i vingen. Man kan fort bli overrasket over hvor mye energi den har, og hvor lite som skal til for å få den over i harde 360-er.

I termikk skal det visste være mulig å skru med C-riserne, men det har jeg ikke prøvd enda. Men ut i fra hvor god C-riserkontroll man har, så tror jeg at det skal gå fint. Jeg fikk nesten en frontkollaps på full speed, men den ble lett forhindret med et bestemt, lite rykk i C-riserne. Vingen er utrolig responsiv også kun med selestyring.

Idet vingen flyr inn i turbulent luft har den en tendens til å få en slags yaw-bevegelse, som om begge vingetippene krangler litt om å søke fremover. Med ører virker den stabil, men med store ører har den en liten tendens til å ha den samme yaw-bevegelsen som i tubulent luft. Men jeg dro ørene i turbulent luft, så det kan hende at det har noe med saken å gjøre. Vanligvis går ørene ut igjen av seg selv, men jeg har også opplevd at den ene vingetippen har hengt litt igjen etter å ha dratt superstore ører.

Konklusjon

Denne vingen kan virkelig fly. Den kommer seg lett opp og klarer fint å utnytte selv det mer marginale løftet. Jeg har ligget og kjempet mot en Sigma 10 på et motvindslegg, og Rise 3 klarte seg utrolig godt. Det er mer krevende å fly denne vingen enn en snill B-vinge, men på langt nær så krevende som en EN C. Allikevel virker det som at den klarer å hamle opp med mange av de erfarne distansepilotene med ytelser som gjør at den klarer å holde følge både oppover i termikken og på de drøye motvindsleggene.